Paragliding:

Paraglideren (PG) skiller seg fra alle andre fly ved at den ikke har noen indre stiv strukturell ramme. Den er en videreutvikling av firkantfallskjermen og holdes oppe av det trykket som bygges opp inne i glideren, dannet av den luften glideren flyr igjennom, d.v.s. trykket inne i skjermen er større enn det utenfor.

Den er sydd i meget tynn dakron (spinnakerduk) og vekten av selve skjermen er bare 5-7 kg. Avhengig av mengden utstyr (sele, hjelm, beskyttelsesplater, nødskjerm, instrumenter, pakksekk, etc.) vil totalvekten komme opp i 8-20 kg. Start foregår ved å legge skjermen utbrettet på bakken, ved igangløping vil skjermen så fylles med luft og løfte seg over hodet, og med å øke hastigheten til 20-25 km/t i vindstille og normal skråbakke vil du ta av. Vanlig flyfart ligger på 25-35 km/t og toppfarten er 40-50 km/t. Glidetallet er fra 5:1 til 10:1 (firkantfallskjermen har ca. 2:1) og minste synk er 1-1,5 m/s. De aller fleste flyr paraglidere i standard klassen og det normale glidetallet her er mellom 7:1 og 8:1. Det er slike paraglidere som flys på og etter kurs.

I duken er det festet liner som er delt inn i 4 rader, samt bremseliner. Linene hjelper til med å holde fasongen på glideren, samt til å kontrollere den (Hver enkelt line tåler mellom 80kg og150kg og er ofte laget av kevlarmateriale). Linene ender opp i raiserne som samler linene og gjør det mulig å feste dem til seletøyet. Styringen foregår ved å trekke i styre/bremselinene som er festet til bakkanten av skjermen, og dermed bremse opp hastigheten på høyre eller venstre side, i tillegg kan man lene seg over i setet for å forbedre svingegenskapene (vektforsynvning). Paraglideren har meget god og rask retningskontroll, og kan svinge krappere enn HG. Selv om PG har noe mindre ytelser og ikke kan brukes i like kraftig vind som HG, er den ofte mer anvendelig ved at den er lett å bære, rask å klargjøre og pakke, oftest lettere å starte og krever mindre landingsområde.

Seletøyet er et sete som man fester til kroppen. Disse finnes i mange ulike typer, men de fleste leveres med en eller annen form for sikkerhets utstyr. Dette er som regel "skuminnlegg" eller "airbag" som er designet for å dempe fall og hindre alvorlige skader i spesielt rygg. Innleggene er plassert i ryggen, under sete og på sidene i seletøyet.

De aller fleste flyr også med nødskjerm som ekstra sikkerhet selv om det er liten sjanse for at man får brukt for den under normal flyging. Sporten regnes for å være veldig sikker og det er skjelden at vi opplever alvorlige ulykker eller situasjoner som krever nødskjerm kast..

Det finnes også endel instrumenter som er vanlig å bruke innen pargliding: Vario er en høyde måler som registrere om det går opp eller ned. Den avgir også lyd når høyden øker og hjelper piloten å finne områdene hvor det løfter. GPS og radio er også vanlig å ha med når man er ute å flyr.

En paraglider skaffer seg framdrift ved å miste høyde, det er altså tyngdekraften som gjør at den går framover. Paraglideren vil derfor alltid miste høyde, men ved å fly i områder hvor luften går oppover (løft) med større hastighet enn gliderens synk kan man i en paraglider holde seg flygende i timevis. Løft genereres av flere ting, blant annet vind som blåser mot en fjellvegg slik at luften blir presset opp og skaper "oppvind". Dette kalles et hang. Hang flyging er mer utbredt nær kysten hvor luften er mer stabil (laminær) enn på innlandet. Det andre som genererer løft er termikk. Termikken dannes ved at solen varmer opp områder på bakken. Disse varmere igjen opp luften som til slutt slipper og stiger til værs i form av termikkbobler (bobler med luft som er varmere enn omliggende luft). Disse boblene kan man i en paraglider fly inn i for å få større høyde. Vanligvis så blir dette gjort ved at man utfører 360 graders svinger når man er inne i bobla og man kan da klatre mange hundre meter opp når forholdene tillater det.!

I en paraglider kan man komme veldig høyt og flere tusen meter over havet er ikke uvanlig. De lengste turene som er gjort i Norge med Paraglider er på over 100km